Det var ein sneikker som datt ned frå taket på eit bygg hain ærbe på, å havne på sjukehus.
Ein tå ærbeskammrata hass kom på besøk, å spordde om hæss’n hain — med dein ærfaringa — klardde å ramle ned på ein så staullette måte?
– «Jo, nå skær du høre», svara’n, «detta skriver sæ atteinne teill da je — som ongdom — fækk mæ hybel innafær, da je skuille gå i læra.
Værtinna spordde mæ om aillt var bra, å om je treingte nåe. Det samma gjentok sæ hær kveill, å je svara aillti at aillt var i dein skjønneste orden.
Takk — takk.
Ein dag komm’a naken inn å spordde det samma spørsmålet, å i dag – 30 år etterpå – gikk det opp fær mæ hæ ho meinnte».

Det var en snekker som falt ned fra taket på et bygg han arbeidet på, og havnet på sykehus.
En av arbeids-kammeratene hans kom på besøk, å spurte om hvordan han — med den erfaringen — greide å ramle ned på en så tullete måte?
– «Jo, nå skal du høre», svarte han, «dette skriver seg tilbake til da jeg — som ungdom — fikk meg hybel innafor, da jeg skulle gå i lære.
Vertinna spurte meg om alt var bra, å om jeg trengte noe. Det samme gjentok seg hver kveld, å jeg svarte alltid at alt var i den skjønneste orden.
Takk — takk.
En dag kom hun naken inn å spurte det samme spørsmålet, å i dag – 30 år etterpå – gikk det opp for meg hva hun mente».