N’Morten var 4 år, å bodde i ein avkrok aust i Solør, der det itte var sæli mange å leke med.

Ein dag gikk’n opp teill mor si å sa:

– «Mamma, je vil ha ein sykkel»!

– «Nei», svara mor hass, «du får ingen sykkel, de er fær liten».

N’Morten spordde oppatt, fire gonger, å fækk samma svaret. Teill sluitt sa’n:
– «Mamma, om je itte får sykkel, så må du leke med mæ».

– «Ja, je får fuill det. Hæ vil du leke»?

– «Je vil leke mor å far».

– «OK, å hæ skær je væra»?

– «Stauillhøne, du er jo mamma. Gå inn på soverommet, kle tå dæ å leigg dæ uinner dyna».

Ho skjønnte itte hæ detta var fær lek, mein ho ville itte få’n sintere, så ho gjordde somm’n sa. Etter over fæm menutter ropt’a:
– «Morten, hærtte blir det tå dæ».

N’Morten svara, med grov stæmme:
– «Nå må du bære veinte litt, kjærring».

Detta hadde far hass sagt nåa gonger, så ho gliste litt. Etter nåa menutter teill, smaill’n Morten opp dæra, stilte opp med stram rygg å breie skuildre, å sa, fortsatt grov i måle:
– «Nå får du sjå teill å stå opp å få dæ fillom. Vi skær teill Filsa å kjøpe sykkel ått guttongen»!