N’Ola var ein bondegutt med litt mindre i hugu ein normalt.
Ein sinda oppdaga’n att’n var aleine i kjærkja med præsten.
– «Dåli frammøte i dag», sa præsten, «vil du alikavæl at je skær haulle prekna»?
– «Je er nukk itte tå de klokeste», svara’n Ola, «mein da je drær ut fær å fore kuen, å bære ei møter opp, da forer je dein»!

Så præsten drog igang med prekna, som vara å rakk, å etter litt over to timer spordden:
– «Nå, hæ sinns du om prekna»?
– «Vel, je er itte tå de klokeste, mein om je drær ut fær å fore kuen, å bære ei møter opp …. da stapper je itte i’a aillt heie»!

Ola var en bondegutt med litt mindre i hodet en normalt.
En søndag oppdaget han att han var alene i kirken med presten.
– «Dårlig fremmøte i dag», sa presten, «vil du at jeg skal holde prekenen likevel»?
– «Jeg er nokk ikke av de klokeste», svarte Ola, «men da jeg drar ut for å fore kuene, og bare ei møter opp, da forer jeg den»!

Så presten dro i gang med prekenen, som varte og rakk, og etter litt over to timer spurte han:
– «Nå, hva synes du om prekenen»?
– «Vel, jeg er ikke av de klokeste, men om jeg drar ut for å fore kuene, og bare ei møter opp …. da stapper jeg ikke i den alt høyet»!