Det har leingi vøri vanlig å handle på krita, å omm’n itte betalt kom det ein oppkrævar hem teill fælk fær å få betalinga.
N’Tore, som var nersynt å småfeit, hadde ein slik jobb da’n var ong, å fækk store problemer hær gong hain miste eiller ød’la brillen sine.
Ein gong hain sto framma ei dær, uta briller, var det veissle Gudrun som åpne.
– «Er far din her»? spordde’n.
– «Nei, hain gikk da a mamma kom», svara a Gudrun.
– «Er mor di her da»?
– «Nei ho gikk da’n Olav, storebror min kom».
– «Er’n Olav her da»? spordde’n Tore, som binnte å bli utælmodi.
– «Nei, hain gikk da je kom».
– «Sei mæ, er itte du litt fær lita teill å væra hemme aleine»?
– «Mein je er itte hemme aleine», svara a Gudrun å lo, «du har banke på dæra teill utedassen vår»!

Det har lenge vært vanlig å handle på krita, og om man ikke betalte kom det ein «oppkrever» hjem til folk for å få betaling.

Tore, som var nærsynt og småfeit, hadde en slik jobb da han var ung, og fikk store problemer hver gang han mistet eller ødela brillene sine.

En gang han sto foran en dør, uten briller, var det lille Gudrun som åpnet.

– «Er far din her»? spurte han.

– «Nei, han gikk da mamma kom», svarte Gudrun.

– «Er din mor her da»?

– «Nei, hun gikk da Olav, storebroren min kom».

– «Er Olav her da»? spurte Tore, som begynte å bli utålmodig.

– «Nei, han gikk da jeg kom».

– «Si meg, er ikke du litt for lita til å være hjemme alene»?

– «Men jeg er ikke hjemme alene», svarte Gudrun og lo, «du har banket på døra til utedassen vår»!