Hain var ein maskinentreprenør som hadde greidd sæ bra, sjæl omm’n var nåe «skruidd», fær å seia det slik. Da’n fækk ein alvorlig diagnose, fækk’n kjærringa teill å ta ut aille peinga hass frå banken, å leigge dam sammen med aille de «svarte peinga» hass, i to sækker på læfte.
Hain teinkte att’n kuinne grabbe dam i farten, da’n «drog» opp teill himmeln.
Dein snille kjærringa hass gjordde somm’n ba om, færdde hær eineste instruks.
To måner etter att’n daue, gikk a opp fær å rødde i klea hass, somm’n hadde gått med på å gi bort. Der fækk’a sjå dessa sækka med peinger, å sa:
– «Denna gammle tosken, je skuille sætt dam i kjeller’n»!
Han var en maskin-entreprenør som hadde greidd seg bra, selv om han var noe «skrudd», for å si det slik. Da han fikk en alvorlig diagnose, fikk han kona til å ta ut alle pengene hans fra banken, og legge de sammen med alle de «svarte pengene» hans, i to sekker på loftet.
Han tenkte at han kunne grabbe dem i farten, da han «dro» opp til himmelen.
Den snille kona hans gjorde som han ba om, fulgte hver eneste instruks.
To måneder etter at han døde, gikk hun opp for å rydde i klærne hans, som han hadde gått med på å gi bort. Der fikk hun se disse sekkene med penger, og sa:
– «Denne gamle tosken, jeg skulle satt de i kjelleren»!