2 gamle surpomper, n’Harald å’n Åge hadde vøri naboer i mange mange år, å aildri kømmi overeins.

Ein gærkald vinter inngikk dam eit veddemål, mæst fær å plage nå’n ainn, å taparn skuille flætta (att).

Vinnarn var dein som greidde å sitta leingst, med ræva bær ut gjønnom glase.

Etter to timer kom kjærringa hass Haralds hem å spordde:

– «Hæ i aille daar er det du driver med»?

N’Harald færtærdde om veddemålet å sa att’n aildri i livet ville gi sæ først, å flætta.

– «Le øss bytte plass litt», foreslo kjæringa listig, «vi gjær det da’n Åge snur på sæ».

Ho tok på sæ likedan kleer som gubben hadde, å byttet plass med’n da’n Åge glana are vægen.

Litt seinere kom kjærringa hass Åges hem, å lurdde på hæ’n dreiv med. N’Åge forklardde om veddemålet, å att’n ville vinna.

– «Du er jo spik speinna sprø – kom dæ inn NÅ», sa kjærringa hass.

– «Aldri i livet, je hauller jo på å vinna», smålo’n Åge, «n’Harald fraus tå sæ baillom fær ein hælvtime sea»!