To klassekamerater møttes, å tok ein øl.

– «Je er heldig je», sa’n Ray, «je er musiker, å lever tå å sjonge».

– «Ja, er det itte rart», svara kammeraten, «du som omtreinnt itte åpne kjæften da vi var onge, får betart fær å bruken, mens je som aildri kunne tia, je er nå revisor, å får gætt betart fær å haulle kjæft».