Ein ansvarli far sætte sæ ne med sønn sin ein dag å spordde om’n hadde hørdd om «blomsten og bien».

– «Det vil je itte væta!» sa sønnen, «lov mæ at du itte seier nåe om det!» fortsætte gutten meinns tåren trille nerover kjækan hass.
Far hass vart færundre, å spordde gutten hæ som var så gæli.
– «Å, pappa! Da je var 6 vart je færtærdd at julenissen itte fainns, da je vart 7 sa du at påskehæran itte var virkli å da jeg vart 8 sa du at tainnfeen bære var oppspinn..».
– «Hvis du nå skær færtællja mæ at vaksne itte puler – har je ittnå å leva fær»!

En ansvarlig far satte seg ned med sin sønn en dag og spurte om han hadde hørt om «blomstene og biene».

– «Det vil jeg ikke vite!» sa sønnen, «lov meg at du ikke sier noe om det!» fortsatte gutten mens tårene trillet nedover kinnet hans.
Hans far ble forundret, og spurte gutten hva som var så galt.
– «Å, pappa! Da jeg var 6 ble jeg fortalt at julenissen ikke fantes, da jeg ble 7 sa du at påskeharen ikke var virkelig og da jeg ble 8 sa du at tannfeen bare var oppspinn..».
– «Hvis du nå skal fortelle meg at voksne ikke puler – har jeg ikke noe å leve for»!