N’Kjell Magne kom stille inn teill præsten med lua i nævan, å sa meinns’n så skamfuill ner i gælve:
– «Je har nesten vøri utro»!
– «Nesten», svara præsten, «hæ meiner du med nesten»?
– «Jo aillså», færklardde’n Kjell Magne, «vi kledde øss nakne, klådde litt å gnei øss mot nå’n ainn, mein så vart je skammfuill å ga mæ».
– «Detta var itte bra, å gni’n imot a er jævngætt med å steikke’n inn», færmante præsten, å fortsætte:
– «Du skær be Gud om teillgivelse, å leigge 500 kroner i kollektbærsja».
N’Kjell Magne gikk bort teill det hellige peingeskrinet, stoppe litt å gikk mot utgangen.
– «Stopp der», skreik præsten, «je såg at du itte la peingen i kollektbærsja»!
– «Nei, je gjordde itte det», svara’n Kjell Magne, «mein je gnei’n imot a, å du sa jo sjæl at det var jævngætt med å steikke’n inn»!

Kjell Magne kom stille inn til presten med lua i hånda, og sa mens han så skamfullt ned i gulvet:
– «Jeg har nesten vært utro»!
– «Nesten», svarte presten, «hva mener du med nesten»?
– «Jo altså», forklarte Kjell Magne, «vi kledde oss nakne, klådde litt å gned oss mot hverandre, men så ble jeg skamfull og ga meg».
– «Dette var ikke bra, å gni den imot henne er jevngodt med å stekke den inn», formante presten, og fortsatte:
– «Du skal be Gud om tilgivelse, og legge 500 kroner i kollektbøssa».
Kjell Magne gikk bort til det hellige pengeskrinet, stoppet litt og gikk mot utgangen.
– «Stopp der», skrek presten, «jeg så at du ikke la pengen i kollektbøssa»!
– «Nei, jeg gjorde ikke det», svarte Kjell Magne, «mein jeg gned den imot den, og du sa jo selv at det var jevngodt med å stekke den inn»!