N’Per var på Rema1000 å handle, å vart vari ei gammaill kjærring som gikk å færdde etter’n. Teill sluitt snuidde’n sæ mot a, å sa:
– «Sei mæ, kjinner vi nån’ainn, eiller har du nå’n spesiell gruinn teill å fælje etter mæ»?
– «Je meiner itte å plage dæ», svara kjærringa, «mein du ligner så innmari mye på sønn min, som døde i fjor».
– «Det var vondt å høre», svara’n Per.
Dam prate litt att å fram meins dam gikk.

Er det nåe meire je kain gjæra fær dæ»? spordde’n Per idet dam nærme sæ kassa.
– «Ja, om du vil væra så snill å le mæ gå føre dæ i kassa, sea je har så dålie bein…..».
– «Klart, det gjær je gjinne», svara’n Per å slapp’a færbi sæ.
– «Å om du vil seia «Ha det, mamma» da je går, så blir dagen min gærfin», sa kjærringa.
Ho la varom sine på kassabånne, gikk færbi kassa å la dam i påsån. Da’a gikk, sa’n Per:
– «Ha det, mamma», meins varom hass vart skanne.
– «Det blir 1.255 kroner», sa ho bak kassa.
– «Mein… je har da handle fær uinner 300»?
– «Ja, mein mor di sa at du skuille betala fær henner å».