Tre vænninner satt på kaffen på Gruetorget, å dein eins sukke henført:
– «Je har fått mæ ny kjærest, å hain er dein reine poeten. Hain seier så mange pene ting ått mæ».

– «Hæsse ting da», spordde de are.

– «At huden min er glatt som speilfløyel å lufter som ein blomstereing. At auga mine er to bruinner hain vil drokkne i, at brøsta mine er de fineste hain har sett…».

– «Jasså», avbraut dein are, «er det’n Kjell Magne du har rote dæ bortti»?