Ei eillre kjærring som var hælvægas døv hadde vørtti vålltiginn, å da ho sto i rætten spordde dommer’n:

– «Var det imot di vilje»? 

– «Neida, det var itte imot ei lilje, det var opp imot ein gravstein», svarta ho. 

– «Husj nå, teinkj på røkte ditt». 

– «Omm’n trøkte? Hain trøkte så hart mot gravsteinen, at det sto «Hvil i fred, Herbert Klausen» bak på ræva mi 14 daar etterpå»!